St Julian's-festaen gjør sidegatene om til spisesaler

Den siste helgen i august er den eneste i hele året der gatene bak sognekirken betyr mer enn strandpromenaden. Bukkebord settes opp langs fortauskanten, bandklubben velter kjøkkenet ut på fortauet, og på søndag går en mann i shorts ut på en smurt stang over Spinola Bay mens noen hundre mennesker spiser nougat og venter på at han skal falle i vannet. I 2026 falt festdagen på søndag 30. august; jeg gikk tilbake gjennom de samme gatene i september for å spise alt på nytt sittende, sakte, og for å sjekke hvilke kjøkken som holder stand når flaggene er tatt ned.

Hvordan de tre dagene er bygget opp

Hele arrangementet er organisert rundt Il-Knisja Parrokkjali ta' San Ġiljan (St. Julian's sognekirke), opp bakken et par minutter bak Spinola Bay. Det er gratis og åpent for alle, uten noen form for dørpolitikk: du kan gå inn midt i en øvelse og ingen vil se opp. Fredag og lørdag er oppbygningen: band som marsjerer gjennom sidegatene, fasaden opplyst, familier som setter ut stoler på sine egne dørstokker rundt klokken ni om kvelden og blir sittende til to.

Søndag er dagen da alt skjer. Om morgenen og igjen rundt middag går musketterija av fra kirketaket, salver av svartkrutt avfyrt i rekkefølge, høyt nok til at du kjenner det i brystbeinet tre gater unna. Om ettermiddagen settes ġostra opp over vannet: en smurt stang som stikker ut fra kaien med flagg i enden, og en kø av unge menn som klatrer opp, glir og faller i Spinola Bay til applaus. Statuen bæres ut klokken 19, og prosesjonen fyller gatene fullstendig.

Ett praktisk poeng over alle andre: vær på plass før klokken 19, ikke under. Når prosesjonen først starter er sidegatene skulder mot skulder, og du kan ikke bevege deg mot strømmen med en gruppe, en barnevogn eller en tallerken. Kom opp for musketterija, spis i dagslys, velg deg deretter en fortauskant og bli der.

Bandklubben er det ene rommet der du spiser med sognet

Hvis du bare skal gå til én adresse fra denne listen, la det være Kazin Banda San Ġiljan Gastropub (St. Julian's bandklubb, stiftet 1927), en kort gåtur opp fra Spinola Bay mot kirken. Dette er klubben som organiserer festaen, stiftet i 1927, og bandet hvis marsjer du hører gjennom gatene, er deres eget. Det er greit å bare komme inn, og utenforstående er genuint velkomne (jeg har aldri én gang følt meg som turist på denne baren), men forstå hva rommet er i festa-uken: fullpakket av bandets egne supportere, høylytt og i full fart.

![Kazin Banda San Ġiljan Gastropub (St. Julian's bandklubb, stiftet 1927), St. Julian's](/media/articles/st-julian-s/three-days-when-st-julian-s-eats-in-the-street/kazin-banda-san-giljan-gastropub-st-julian-s-band-club-a-d-1927.jpg

Kjøkkenet lager en ærlig aljotta. Fiskekraft bygget på hele småfisk og fiskens hoder, hvitløk og tomat, ris kokt inn til suppen tykner, avsluttet med merian og mye sitron. Den ser tynn ut når den kommer, men smaker som konsentrat. En bolle av det, en tallerken med noe fritert og et par halvlitere koster grovt regnet €10 til €20 per person, altså under halvparten av hva samme mengde koster på kaien nedenfor. Bordene på fortauet tar en gruppe på seks til ti hvis du kommer tidlig: før 19.30 på en festakveld, før 20 ellers i året. Etter det står du, og det å stå er helt fint.

Grupper på mer enn ti bør ikke prøve dette på lørdag eller søndag. Det er en sognebar på sine to travleste kvelder i året, og køen bak deg består av folk som bygget dekorasjonene.

Qubbajt, og boden det er verdt å stå i kø for

Hver maltesisk festa har nougat, og nougat er den ene maten de fleste maltesere vil si er en festa. Aktøren som setter opp bod her, er Beehive Confectionery, med navnet Iż-Żebbuġi Hawn: en gatebod nær kirken, ingen forhåndsbestilling, permanent kø. Robert Caruanas familie har drevet disse bodene på landsbyfester siden 1948, noe som i praksis betyr et nytt sogn hver helg hele sommeren og en svært presis idé om hvor mye som skal lages.

Det du kjøper, er en skive, skåret på bestilling fra en blokk med en kort kniv: hele mandler som henger i kokt sukker og honning stivnet med eggehvite, enten den harde versjonen du må knekke eller den myke som strekkes. Omtrent €2 til €8 avhengig av hvor stor bit du peker på. Spør etter den myke (qubbajt artab) hvis du er glad i tennene dine. Spis den samme kveld, for neste morgen har den myke blitt klissete og den harde blitt seig, og ingen av dem er så gode som de var i boden.

Hvis du trenger en mengde til en gruppe, tar selve bakeriet imot stor- og gruppebestillinger på hverdager, 07.00 til 16.00, mandag til fredag, noe som er verdt å vite hvis du skal mette tolv personer på en båt og ikke vil stå i kø to ganger. Ved siden av på gaten får du resten av festa-ensemblet: imqaret, daddelmasse foldet i butterdeig og frityrstekt, solgt varm i papir; og nøttebrittler etter vekt.

Festamat ved et bord, uten folklore

Når bukkebordene pakkes sammen, er kjøkkenet jeg sender folk til Gululu – Kċina Maltija, på strandpromenaden ved Spinola Bay. Det lager festarepertoaret hele året uten fiskegarn-på-veggen-rutinen. stuffat tal-qarnit er det du skal bestille: blekksprut som braseres sakte i rødvin og tomat med laurbær, oliven og erter til tentaklene gir etter for en gaffel, og sausen er redusert til noe du fortsetter å spise med brød i ti minutter etter at blekkspruten er borte. Fenek gjøres ordentlig: kanin i hvitløk og vin, tradisjonelt med spaghetti vendt i braseringssausen først, deretter kjøttet som andre tallerken. Hovedretter koster omtrent €18 til €30. Terrassen tar imot gruppebestillinger, og du bør bestille i god tid til festa-helgen, for hele bukten er full fra fredag.

For den motsatte typen langbord ligger Raffael Restaurant på kaien ved Spinola Bay og er priset for åtte personer som vil sitte i tre timer, snarere enn for en anledning. Det har et gjennomsnitt på 4,8 over omtrent 2 850 anmeldelser, noe som ved det volumet betyr jevnt godt snarere enn heldig. Hovedretter omtrent €15 til €25, mulig å bare komme inn utenom sesongen, og terrassen er der jeg ville plassert en gruppe rett etter at bandmarsjene er ferdige.

Le Majoliche, en blokk tilbake fra bukten, er en siciliansk trattoria åpen siden 2015 og med anbefaling i Michelin-guiden Malta 2026. Den er raus på akkurat den måten festamat er raus, med porsjoner tilpasset folk som har vært utendørs hele dagen, og det håndmalte flisarbeidet gjør det til det mest særpregede rommet å sitte i St. Julian's. Travelt både til lunsj og middag, så bestill. Mellomklasse, og den tar imot grupper uten klager.

Mer om hvordan bukten, bakken og Paceville henger sammen finner du i St. Julian's-guiden.

Bord over stangen og under fyrverkeriet

Fyrverkeriet går opp fra en flåte fortøyd midt i Spinola Bay, så siktelinjen du vil ha, er en balkong som vender mot vannet. Peppino's, ved selve bukten, har det beste sittende utsiktspunktet av dem alle: balkongen i øverste etasje ser rett ned langs linjen til flåten, og kjøkkenet har servert maltesiske og italienske retter her i tiår, med anmeldelser som fortsatt holder seg sterke gjennom 2026. Hovedretter omtrent €18 til €28. Bestill spesifikt for festa-helgen og si at du vil ha balkongen; den går først, og ingen vil flytte seg for deg på kvelden.

![Peppino's, St. Julian's](/media/articles/st-julian-s/three-days-when-st-julian-s-eats-in-the-street/peppino-s.jpg

San Giuliano Restaurant er institusjonen rett over bukten, som kjøper direkte fra båtene som ligger fortøyd nedenfor, så fisken på tallerkenen din kom opp av vannet som ġostra-stangen henger over. Fisk prises etter vekt og bringes hel til bordet før tilberedning: velg den, bli enig om prisen, og del den på fire eller seks personer, noe som både er den billigere veien og det bedre ritualet. Servering er 12.00 til 14.30 og 19.00 til 23.00, det er tilgjengelig for rullestol, og det er fullstendig vant til grupper.

For den feststemte avslutningen på en festadag ligger Barracuda Restaurant ved Balluta Bay-enden av gåturen, i en prisbelønnet villakonvertering fra National Trust som det har holdt til i i nesten tretti år. Det er det ene spisestedet her der bygningen betyr like mye som fisken: gammel stein, skoddeveranda over vannet. Kun kveld, fra 18.00, hovedretter omtrent €28 til €45. Bestill, og be om et bord på verandaen når du gjør det, for innerommet er en annerledes og dårligere kveld.

Den dyre enden, og hvordan den henger sammen med resten

Rosamì at The Villa, trukket tilbake fra strandpromenaden, er den eneste Michelin-stjernen i St. Julian's, beholdt for 2026 under kokk Davide Marcon, og også mottaker av Michelin Service Award 2026. Det er kun smaksmeny, seks eller åtte retter, i et lite spiserom. Ikke noe sted å bare komme inn, og ikke et sted å ankomme som ni personer i festaklær. Private gruppebestillinger avtales særskilt. Tråden tilbake til sognets bord er osten: lokal saueost fra små produsenter, behandlet med alvor, den samme ingrediensen som damen ved siden av legger rå i en ftira med tomatpuré, kapers, oliven og olje.

Caviar & Bull, i et hotell på Spinola Bay-stripen, er Marvin Gaucis flaggskip og det ene kjøkkenet på denne listen som løfter maltesiske ingredienser til full fine dining-høyde. Kun middag, 18.30 til 23.00, og i motsetning til stjernerommet håndterer det store selskaper og privat spisning på ordentlig vis. Vær ærlig med deg selv om hva det er: et resort-spiserom, ikke et sognerom. Over tre netter gjør det seg godt som andre middag og dårlig som den første.

Par mot grupper, rett og slett. Stjernerommet og villaen passer for to personer. Bandklubben, kaien og helfiskbordet passer for seks til ti. Gaten selv passer for alle antall, så lenge alle er villige til å stå.

Å lage butterdeigen med egne hender

Det nærmeste en besøkende kommer mekanikken bak hele denne historien – naboer som lager mat med hendene til andre – er A Pastizzi Experience med Michela Cammarota Cefai, nå med base lenger inn i landet, omtrent femten minutter med bil fra St Julian's. To timer, rundt €40 per person, grupper på maks cirka ti, holdes på engelsk, italiensk eller maltesisk. Du laminerer deigen selv, og det er nettopp poenget: fettet arbeides inn i tynne lag på lag, slik at butterdeigen blærer seg opp i diamantform, og fyllet er enten ricotta eller knuste gule erter med løk. Det er den eneste dedikerte pastizzi-kurset på øya. Bekreft adressen når du bestiller, for lokalet har allerede flyttet én gang.

Praktiske notater

Festdagen er den siste søndagen i august, hvert år; i 2026 var det 30. august. Kom fredag for den rolige oppbyggingen, lørdag kveld for marsjene, søndag for alt på én gang. Stå på den valgte gaten din før kl. 19 på søndag.

Alt ovenfor utenom kokkekurset ligger innen en femten minutters gange langs vannet. Bussene kjører kystveien og blir lagt om eller stanset rundt prosesjonen, så regn med å gå den siste biten. Apper for bestilling av bil fungerer og er den billige måten hjem sent, men sett opphentingsstedet noen gater inn i landet på søndag, for ingen sjåfør kommer seg inn i bukten.

Restaurantene tar alle kort. Gatebodene gjør det ikke, pålitelig. Ta med €20 til €40 per person i små sedler og mynter til nougat, imqaret, kioskdrinker og bandklubbens bar, der kontanter går raskere enn kort.

En hel festadag med gatemat koster €25 til €35 per person; legg til bandklubben for en ordentlig tallerken og du er på rundt €40. En sittende middag ved bukten setter dagen til €60 til €90, og villaen eller stjernerestauranten tar den over €150. Senger er den virkelige utgiften den helgen, så bestill måneder i forveien, og sammenlign det som er igjen på bukten mot det på høyden i hotellsøket for St Julian's.